De tolv år gamle søstrene Massoumeh og Zahra Naderi har blitt holdt hjemme hele livet. De har aldri fått leke med barna i gata, aldri fått utforske nabolaget, aldri fått oppleve annet enn mor, far og hjemmets fire vegger. Når dette oppdages av sosial arbeidere, blir jentenes verden med ett veldig mye større. Ballen som spretter inn i hagen får ekte eiere, naboenes stemmer får kropp, og byen kan vandres, klatres på og lekes i. Men tolv år alene med mor og far setter spor. Jentene er knapt i stand til å kommunisere, og har en høyst eksentrisk adferd. Likevel stråler de av en varmende kjærlighet i møte med mennesker og verden.

Eplet er ikke bare basert på en sann historie, den er også spilt av de som har gjennomlevd den. Både søstrene og foreldrene iscenesetter egne erfaringer i overgangen fra hjemlig fangenskap til samfunnsmessig integrering. Enheten mellom rolle og skuespiller gjør ikke bare filmen desto mer fascinerende, men intensiverer hvert øyeblikk av søte og såre overraskelser i jentenes nyvunne utforskning og lek, samt foreldrenes tilpasningsvansker; hver glede, hver nysgjerrighet, hver frykt er fullstendig troverdig. I tillegg til den unike og intime fortellingen, danner filmet et bilde på barns, og spesielt jenters, posisjon og manglende autonomi blant Irans sterkt troende, lavere samfunnslag. Men den er også en optimistisk tolkning av fortellingen om Eva, Adam og kunnskapens eple, som tittelen henspiller på.

“Even prisoners are allowed fresh air. But they are not.”

EPLET
سیب
Iran/Frankrike 1998
Regi: Samira Makhmalbaf Medv: Massoumeh Naderi, Zahra Naderi, Ghorban Ali Naderi, Azizeh Mohamadi, Zahra Saghrisaz
Spilletid: 86 minutter
Språk: Persisk (engelsk tekst)
Aldersgrense: 12 år
Omtale: William S. Mørch

Trivia:
Samira var 17 år gammel da hun regisserte Eplet, som er spilt inn på filmrullrester etter faren Mohsen Makhmalbafs film The Silence fra samme år.