THE END OF THE WORLD AS WE KNOW IT?

2020 har satt sine spor på verden. For mange var det en tid fylt med frykt og usikkerhet knyttet til fremtiden. Selv om vi skrev «alt blir bra» på vinduer rundt om i barnehager og skoler kunne vi aldri være helt sikker på hvordan fremtiden kommer til å bli. Noe vil bestemmelig bli annerledes.

Endring er imidlertid et ubestridelig faktum av livet. I alle faser av livet er det overganger fra det trygge til det ukjente. Dette gjenspeiles i de grunnleggende mønstre som finnes i så godt som alle historier. Dette beskrives av blant annet Joseph John Campbell som monomyten. Hvor helten starter i det trygge og blir nødt til å vandre på eventyr inn i det ukjente. På veien møter hen en rekke prøvelser og lærer så til slutt noe av dette.

Prøvelser som ondskapsfulle dødstjerner eller en magisk ring vil dermed kunne ses på som et utrykk for våre egne prøvelser i møte med det ukjente i livet. Som medie muliggjør film oss til å utforske våre egne følelser knyttet opp mot frykt. Slik som i tidlige tysk filmekspresjonisme som Caligaris kabinett og Metropolis hvor ubehagelige surrealistiske scener gir utrykk for publikums egen underliggende frykt for maktmisbruk av samfunnet. Samfunnsfrykten trekkes til sin ytterste konsekvens i apokalyspesjangeren, slik som i Night of the Living Dead hvor rasisme og USAs krigføring i Vietnam belyses gjennom skildringer av grotesk massedrap utført av zombier. På et lignende vis utforskes også mennesket i samfunnet i filmer som Moderne tider, men i stedet for frykt brukes humor som drivkraft for refleksjon rundt hvordan samfunnets industrialisering fremmedgjør og hersker over vår tilværelse. Helten utrykker i slike tilfeller vårt ønske om å finne en mening i et slikt system.

Ettersom vitenskap er en av de største pådriverne for endring og utvikling i samfunnet er det få sjangere andre enn science fiction som så tydelig belyser temaet. Vi har derfor valgt tre filmer fra science fiction sjangeren til å belyse «the end of the world as we know it». Vi har valgt tre filmer med en samfunnskritisk undertone som drøfter menneskets rolle i det moderne samfunnet. Da vi satt sammen programmet i fjor høst var Sean Connery fremdeles i live, filmen Zardoz var allerede i listen over foreslåtte filmer til temaet, og at han senere skulle gå bort gjorde at vi ønsket å trekke fram filmen i dette temaet. Vi ønsker også å belyse temaet gjennom filmene Blade Runner og Nemesis.

- John-Martin Løvhaug


Filmer som vises i temaet THE END OF THE WORLD AS WE KNOW IT?:
BLADE RUNNER - THE FINAL CUT
ZARDOZ
NEMESIS

SOVJETUNIONENS FALL

Vår forhenværende nabo, datidens største imperium, kommunismens høyborg og vår motstander. Vi kjenner alle Sovjetunionen?

30 år er gått siden Sovjetunionens oppløsning. Kampen mot kommunisme har veket for kampen mot terrorisme, den kirgisiske, sosialistiske sovjetrepublikken er avløst av Republikken Kirgisistan, og vestens fiendskap med den russiske bjørn er erstattet av vestens fiendskap med den russiske bjørn. I håp om at vind fra øst skal bli mildere om noen år, begår Tromsø filmklubb temauker med Sovjetunionen som tema.

Fra dens opprettelse i 1917 til dens oppløsning i 1991 spilte Sovjetunionen en stor rolle i verdens begivenheter. Fra mennene og mytene Lenin og Stalin til de trauste Bresjnev, Tsjernenko og Andropov. Fra ideologisk fyrtårn til politisk tapsprosjekt. Fra å inspirere til avantgardisme til å være låttema for Jahn Teigen og Ketil Stokkan. Fra fiendskap til vennskap til fiendskap igjen. 

I anledning Tromsø og Nord-Norges særegne forhold til den russiske nabo, føler vi det er på sin plass å sette Sovjetunionen og Russland på dagsordenen. Vi vil derfor utforske hvordan Sovjetunionen har fremstilt seg selv, og selv blitt fremstilt i film. Vi vil også forsøke å gi et  inntrykk av bredden av sovjetisk film. Hva handler filmene om? Var de utelukkende statens kulturelle våpen mot onkel Amerika? Kan man i det hele tatt trekke slike slutninger om filmindustrien til datidens største land?

Programmet inneholder historiske drama utgitt i Stalin-perioden, atomforskning fra Khrutsjovs, og lettbeinte komedier og oscarvinnere fra Bresjnev-æraen. Samtidig vil vi servere to frekke klassikere fra vesten; Utrolige hendelser i Santa Mira og Rocky IV. Førstnevnte skildrer fremmede veseners inntakelse av sunne amerikanske kropper. Utgitt i kjølvannet av USAs mccarthyisme, kan man vanskelig unngå å se den i lys av epokens anti-kommunistiske rørsler. Rocky IV ble laget under Reagan og Gorbatsjov, og fremstiller Sovjetunionen som noe mindre farlig, til tross for Ivan Dragos dødelige never. Vil Rocky greie å bekjempe Drago, og dermed også Sovjetunionen?

Programmet er utformet i samarbeid med Russisk filmklubb ved UiT.

- Cornelius Dolmseth

Filmer som vises i temaet SOVJETUNIONENS FALL:
ROCKY IV
IVAN DEN GRUSOMME
UTROLIGE HENDELSER I SANTA MIRA
MOSKVA TROR IKKE PÅ TÅRER
NI DAGER AV ET ÅR
TIDSMASKINEN

DØD, ALDERDOM AND ALL THAT JAZZ

Det finnes enkelte uunngåelige sannheter i livet. Vi blir alle eldre og vi skal alle dø en dag. Disse sannhetene gir opphav til eksistensielle spørsmål, kriser, tanker og refleksjoner, som naturligvis kan gjenspeiles i litteratur, film og musikk. Allerede i middelalderen var det forgjengelige i fokus i kunsten, hvor vanlige komponenter i malerier var visne blomster, hodeskaller, klokker og timeglass. De store komponistene i wienerklassisismen og romantikken skrev sine rekviem (dødsmesser), hvor det for eksempel ryktes at Mozart tilegnet sitt rekviem til sin egen død. Dadaismen i mellomkrigstiden gikk til det absurde for å understreke livets meningsløshet. Film som kunstform er selvfølgelig intet unntak, og både populærkulturelle blockbustere og snevre kunstfilmer bruker død og alderdom som både tema og virkemiddel.

I filmen kan døden blant annet brukes som virkemiddel for å få oss til å føle på tristhet eller sinne. Den kan også vises humoristisk og overdrevet til latter i svart komedie, eller som i superheltfilmene brukes for å skape et traume som former protagonisten. Udødelighet og eksistensialisme går igjen i sci-fi, Disney-produksjoner, så vel som i actionfilmer. Flere av filmverdens store skurker og helter drives av ønsket om å oppnå udødelighet eller evig ungdom. Som seer blir man kontinuerlig minnet på at livet er forgjengelig og lykken skjør. Bruken av refleksjon om livets store spørsmål i underholdning, kan dog i det paradoksale, også fungere som en distraksjon fra livets reelle og uunngåelige vanskeligheter. Hva vil det si å være menneske? Hva skjer når vi dør? Dersom man er udødelig, når slutter man å eldes? Hva skjer om livet slik man kjenner det tar slutt? Vil man noen gang få svar på slike spørsmål? Filmene innenfor temaet «Død, alderdom and All That Jazz» vil bevege seg fra hjerteskjærende portrett av alderdom i Make Way for Tomorrow, gjennom det drøyt komiske i Weekend med Bernie og til det totalt abstrakte i Zardoz, i tilegg til flere andre godbiter. Om du ikke blir så mye klokere av det, vil du kanskje få deg forløsende tåre eller en liten latter. Uansett vil unektelig livet for oss alle gå gjennom alderdom til døden, men da kan man til gjengjeld spørre seg slik Queen gjør i Highlander «Who wants to live forever?».

- Elise Marie Solsnes


Filmer som vises i temaet DØD, ALDERDOM AND ALL THAT JAZZ:
WEEKEND MED BERNIE
DET BRENNENDE SPØRSMÅL
HIGHLANDER
GATTACA

SEKSUALITET PÅ FILM

Det seksuelle har alltid hatt en plass i filmhistorien. Noe av det første som noensinne ble festet til en filmrull og vist for et publikum var et kyss fra en musikaloppsetning. På musikalscenen hadde ikke kysset skapt noen oppstandelse, men på kinolerretet skapte det furore fra første stund. Den katolske kirke krevde sensur og moralsk reform. Kritikere fant det obskønt. Og massene bare måtte se det.

Film har ofte blitt trukket frem, antageligvis med rette, som et svært potent virkemiddel for å avspeile, og skape trender i samfunnet. Det har vært mange forsøk på å legge bånd på moraliteten i film, men ingen har lyktes over tid. Aldri før har filmmediet vært så åpent for inntrykk og historier som i dag, men det er ikke noe nytt at film formidler seksualitet. Vårt tema har kun filmer fra 1983 og til i dag, men klassikere som Avdøde advarer, Onibaba - Djevle-kvinnene og flere av Hitchcocks verker er eksempler på den konstante tilstedeværelsen til seksualitet i filmhistorien.

En kommer ikke unna at filmmediet har vært en mannsdominert arena, og langt på vei fortsatt er det. Dermed er det ikke til å unngå at det er en overvekt av mannlige, heteroseksuelle manifestasjoner av hva seksualitet er, og hvordan det forstås på film. I feministisk teori har dette gitt opphav til begrepet om «Det mannlige blikk», som ikke er unikt for filmmediet, men ofte trekkes frem. Vårt program i år er ikke noe unntak der heller. Av seks filmer i dette temaet er det kun to som har kvinnelige regissører. Det heteroseksuelle, mannlige perspektivet er ikke verdiløst, men dets dominans har bidratt til en mer homogen forståelse av seksualitet i filmverdenen og samfunnet som helhet. Det er derfor gledelig å se en økende endring på dette området. Dokumentaren #Female Pleasure formidler sterke historier om kvinnelig seksualitet i det 21. århundret, og filmen er et av mange bevis på en økende vilje til å fortelle nye historier, og uavhengig av hva en måtte tenke om feministisk teori, så er det til glede for alle filmfans. Filmer som Portrett av en kvinne i flammer av Celine Sciamma (vi viser hennes film Tomboy dette semestret) og Claire Denis’ Beau Travail er utmerkede eksempler på et kvinnelig blikk på både menn og kvinner som føles eget.

Selv om det mannlige blikk får mye kritikk, har det ikke stått stille, og utviklingen av et skeivt blikk har bidratt til mange store filmopplevelser, også fra streite regissører med streite skuespillere. Wong Kar-Wais Happy Together, Ang Lees Brokeback Mountain og Barry Jenkins’ Moonlight er alle storverk som viser at det mannlige blikk ikke har vært statisk. Mishima av Paul Schrader representerer denne utviklingen i vårt program. Allikevel har homofile regissører som Pedro Almodovar, Gus Van Sant, Cheryl Dunye (The Watermelon Woman) og Todd Haynes (Velvet Goldmine, Carol) bidratt til å åpne og videreutvikle filmspråket. Av yngre filmskapere har Xavier Dolan i lang tid skapt stor entusiasme i filmverdenen, og hans Laurence Anyways er en sentral del av vårt program, og vises i forbindelse med Transsynlighetsdagen. Tomboy er også en perle som godt kunne blitt vist i den forbindelse.

Vi har også viet oppmerksomhet til to svært forskjellige filmer som setter søkelys på det gjensidige forholdet mellom seksualitet og teknologi. Videodrome er et av mange høydepunkt i David Cronenbergs karrriere, og er en heftig sensorisk thriller med klare sci-fi- og body horror-elementer. Tinta Bruta er et mer jordnært innslag, som studerer den økende bruken av videochattesider for å utforske seksualitet, både som observatør og utøver. Voyeurisme har lenge vært et sentralt moment i films utforskning av det seksuelle, i filmer som Øyenvitnet, Peeping Tom - En tyvtitter og Psycho, og også Videodrome. Tinta Bruta snur på dynamikken, og gir oss innsikt i hvordan det er å bli observert.

Vårt utvalg av filmer, og denne temaartikkelen berører kun en brøkdel av de mange fasettene ved seksualitet på film. Vi håper allikevel at vårt lille utvalg kan appellere og engasjere alle våre medlemmer.

- Carl Arne Løchen Arnesen


Filmer som vises i temaet SEKSUALITET PÅ FILM:
HARD PAINT
VIDEODROME
TOMBOY
LAURENCE ANYWAYS
MISHIMA: ET LIV I FIRE KAPITLER
#FEMALE PLEASURE

NORSKE PERLER

Er tittelen på denne kategorien ment ironisk? På ingen måte. De fleste forbinder nok ikke norsk film med de helt store filmhistoriske skattene, men snarere en rekke middelmådige amatørproduksjoner som kun er egnet til å vekke latter og som grunnlag for særnorske memer. Vår mening er at et slikt syn kun kan skyldes uvitenhet, og vi ønsker å vise at norsk film er en gullgruve man kan finne store verdier i. Dette semesteret har vi gravd frem tre filmer som på hvert sitt vis gir et unikt innblikk i vår nære fortid.

Samtlige av de tre filmene er distinkte uttrykk for sin tid, og viser oss glimt av hvordan samtiden artet seg. I Kronprinsen får vi et tydelig bilde av hvordan den kalde krigen preget norsk politikk. Maktkamp og paranoia er stikkord her, og tanken på at Norge var en brikke i et storpolitisk spill er noe vi kjenner igjen fra filmer som Orions belte og Etter Rubicon. Se opp for Bjørn Sunquist i hans debutrolle på film. Han vant Filmkritikerprisen for sin innsats, og en lang og god karriere hadde fått en pangstart.

Tilfellet Anders er en seriøs film. Regissør Anja Breien hadde studert film i Frankrike, og kom tilbake med ambisjoner og et ønske om å lage auteur-film. Resultatet ble en nøktern og ren sorthvitt-film med fiffige fortellertekniske grep og en interessant struktur. Det er en film uten tydelig budskap, men snarere en formidling av følelser.

Og i Drømmeslottet får vi se hvordan 68-generasjonens samfunnsdrøm endte opp i en villa og hvordan deres ideologi møtte jappetidens praksis. Seks venner med fem barn flytter inn i et kollektiv og prøver å kvitte seg med alt borgerlig. Hvordan det går, får vi se i denne filmen. Wam og Vennerød lagde filmer gjennom hele 70- og 80-tallet som gikk i strupen på «det sosialdemokratiske helvete». Filmene deres var anarkistiske og alternative, og hadde en ramsalt kritikk av autoriteter i bånn. Deres ideologiske fundament kan nok forklare mye av det amatøriske preget på filmene deres, men det er også her sjarmen finnes. Filmene er alltid fulle av innfall. I Drømmeslottet får vi løssluppen moro, dypt alvor, høyt aggresjonsnivå og klassiske replikker. Filmen er en anspent og fargerik fest til ettertanke.

- Kjetil Almås


Filmer som vises i temaet NORSKE PERLER:
DRØMMESLOTTET
KRONPRINSEN
TILFELLET ANDERS