SOMMEREN 1982
Sommeren 2022 er nå over. Kate Bush har herjet hitlistene, Top Gun: Maverick har gått på kino og hockeysveis er å observere blant de unge hippe. Åttitallet har de siste årene fått sin renessanse, mye takket være serien Stranger Things. Hvis vi stikker blyanten i kassetten og spoler 40 år tilbake havner vi midt i dette estetiske smørøyet.
Etter at Haisommer sprengte alle rekorder sommeren 1975, oppdaget filmindustrien de økonomiske fordelene med at det var skolefri. Dette ble igjen bekreftet med Star Wars i 1977 og med Alien i 1979. Før dette var filmpremierene satt på mer tilfeldige tidspunkt. Hollywood som hadde brukt tiår på å forstå ungdomsmarkedet, hadde nå plutselig knekt denne koden - det er sommeren som gjelder! Og sommeren 1982 toppet det hele.
Det fantastiske og skrekkelige ble presentert til et bredt publikum, og det ble tatt imot med åpne armer. Kinobilletten ble en nøkkel til en ny og spennende verden - en fornøyelsespark på lerretet. Mange av disse filmene er i dag anerkjente klassikere fra noen av verdens største filmskapere, deriblant Steven Spielberg, John Carpenter og Ridley Scott. 1982 er blant kritikere regnet som den beste kinosommeren noensinne. Denne høsten viser vi i Tromsø filmklubb et knippe filmer fra denne suksessrike sommeren.
I forkant av sommeren 1982 hadde legenden Steven Spielberg ikke den enorme suksessen og anerkjennelsen han har i dag, til tross for filmer som Indiana Jones og Haisommer. I 1982 var Steven Spielberg 35 år og presterte å være medvirkende på både E.T. og Poltergeist som vi har på programmet i høst. Disse ble sluppet med ikke mindre enn en ukes mellomrom. Tobe Hooper (som også regisserte Motorsagmassakren) var regissør på Poltergeist, mens Spielberg kun hadde en finger med i spillet. Poltergeist hadde suksessoppskriften på en god grøsser og har sterkt inspirert mange grøssere som har kommet i ettertid.
Det er heldigvis ikke bare det skrekkelige vi trekker frem fra denne sommeren. En film for hele familien med ingredienser som vennskap og hjertevarme er også på menyen. E.T. - gjesten fra verdensrommet tok verden med storm da den kom ut.
Med Spielbergs forstadseventyr om en liten gutt som danner et vennskap med en utenomjordisk, sympatisk skapning ble publikum forent på tvers av demografi. Filmen var med på å definere det popkulturelle landskapet helt frem til i dag.
Det var ikke bare søte romvesener som ble presentert for oss sommeren 1982. John Carpenters The Thing, som nå er regnet som en skrekklassiker, fikk dengang varierende anmeldelser og var det året bare den 42. mest sette filmen i USA. På kommentarsporet på den siste DVD-versjonen av filmen kommenterer John Carpenter dette slik: «I guess they preferred the nice one...».
For å prøve å gjenskape senteret for begivenhetene i The Thing, har vi satt opp en utendørsvisning i bakgården på Hildr. Det er også tillatt å ta med hunder, slik at man kan humre litt ekstra når "nordmannen" i åpningsscenen bryter ut med «Det er ikke en bikkje! Det er en slags TING!». Og at man kan få noen ekstra kalde gufs nedover ryggen når hunden i filmen viser seg å være besatt av en skummel organsime fra verdensrommet. Det er mulig man må holde hundene for øynene, for dette kan bli skummelt!
Man kan på mange måter si at åttitallet var «nerdenes tiår». Nerdekulturen i dag har begge føttene godt plantet i saker som ble utgitt i denne herlige tiden. Og er det noe som sitter på nerdetronen, så er det Star Trek! Vi viser den andre filmen i Star Trek-universet: Star Trek II: The Wrath of Khan, som er omtalt som en underholdene film også for folk som ikke er «Trekkies». For å glede de mest hardbarka «Trekkiene» viser vi også Star Trek-episoden som regnes som forhistorien til denne filmen, nemlig episoden «The Space Seed».
Det er ikke bare amerikanske suksesser vi viser dette semesteret. Den tyrkiske The Man Who Saved the World er verken en klassiker blant allmennheten eller en spesielt anerkjent film, men kan falle under kategorien kultklassiker, og det er er en suksess i seg selv. The Man Who Saved the World er mer kjent som «Tyrkisk Star Wars», og det er en treffende beskrivelse. På 70- og 80-tallet kom det nemlig en strøm med tyrkiske knock-off-filmer som ofte havner under kategorien «så dårlig at det er bra». Blant disse har vi i tillegg til «Tyrkisk Star Wars» både «Tyrkisk Superman» og «Tyrkisk Star Trek». En av grunnene til at det kom så mange billige knock-off kopier av amerikanske filmer fra Tyrkia var at det tok så lang tid for Hollywood- filmer å komme til Tyrkia at noen glupe filmskapere rakk å lage en billig kopi før den faktiske filmen kom ut. «Tyrkisk Star Wars» har ikke bare tatt inspirasjon fra karakterene og plottet til Star Wars, men har til og med gått så langt at regissøren har limt inn klipp ulovlig fra filmen.
Sommeren 1982 var og er tidenes filmsommer, filmene som kom ut er like underholdende og briljante 40 år etter. Så ta på deg de nerdete nostalgibrillene og kom deg på kino!
Tekst: Ellen Charlotte Sørheim og Jonatan Taylor
Filmer som vises i temaet SOMMEREN 1982:
E.T. THE EXTRA-TERRESTIAL
POLTERGEIST
STAR TREK II: KHANS VREDE
TINGEN FRA EN ANNEN VERDEN
UKRAINSKE FILMKLASSIKERE
Det er en glede for filmklubben å sette opp tre interessante og gode ukrainske filmer denne høsten. Det er ikke ofte vi ser oss nødt til å rette oss etter verdenspolitikkens dystre realiteter og la dem påvirke vår programmering, men i dette tilfellet var styret enige om saken. Vi har funnet frem tre filmer som gir et innblikk i Ukrainas historie og viser frem dets unike nasjonale identitet under Sovjettiden. Filmene viser oss et Ukraina som har lange røtter tilbake i tid, et Ukraina i møte med den moderne tidsalderen og et Ukraina under sosialismen.
Fortidens skygger tar oss med til Karpatene der vi får en smak av ukrainske myter og sagn. Den ble ikke godt tatt imot i sovjetisk presse da den kom ut, og ble satt opp på kun fem kinoer i Moskva. Der ble den angivelig ledd av og tatt av plakaten etter kort tid. En grunn til dette er at den lener seg på en visuell, merkelig og impresjonistisk struktur til fordel for et rigid plott og psykologisk realisme. Det sovjetiske publikum satte lite pris på slik intellektuell film, men det håper vi dere gjør sammen med oss.
Chasing Two Hares er en lystig affære basert på et gammelt vaudevillestykke. Det er en lett og lystig farse med et skuespillergalleri som gir alt for å underholde. Vittige komedier er ikke det vi forbinder med østeuropeisk film, spesielt ikke fra Sovjetunionen, men denne er virkelig verdt å få med seg.
Getting to Know the Big Wide World er Kira Muratovas tredje film som regissør. Hun står bak mesterverk som Langt farvel (1971) og The Tuner (1992), og hun døde i 2018, 83 år gammel. Denne filmen fra 1978 tar oss med til en byggeplass i Sovjetunionen der et klassisk trekantdrama utspiller seg. I vårt første møte med Ljuba har hun på seg en blå kjole og holder en gul ballong, og hun har en liten flette i det blonde håret. Mer ukrainsk kan det ikke bli. Men ballongen sprekker fort, for denne filmen handler om 1970-tallets realiteter, med boligmangel og kø i butikkene. Dette danner bakteppet for en fortelling som er både romantisk og melankolsk.
Tekst: Kjetil Almås
Filmer som vises i temaet UKRAINSKE FILMKLASSIKERE:
CHASING TWO HARES
FORTIDENS SKYGGER
GETTING TO KNOW THE BIG WIDE WORLD
JAPANSKE GODBITER
Måltidet har alltid vært en sentral del av alle kulturer og er mye mer enn bare maten man spiser. Det er et samlingspunkt som er med på å skape både identitet og fellesskapsfølelse. Måltidets viktige rolle i samfunnet er noe de virkelig tar på alvor i Japan, noe som gjenspeiles i filmene derfra. Det skal godt gjøres ikke å få vann i munnen når man for eksempel ser en Studio Ghibli-film og blir møtt med fantastiske matlagingsscener med mat som du nesten kan smake gjennom skjermen. Til dette temaet har vi valgt ut japanske filmer som vi håper vil gi deg noen uforglemmelige opplevelser med mat på film og et unikt innblikk i japansk kultur, samtidig som de vil få deg til å trekke på smilebåndet.
Tampopo fra 1985 er noe så originalt som en «ramen-western» hvor vi møter den unge enka Tampopo som legger ut på jakt for å finne den perfekte ramen-oppskriften. Filmen leker seg med klassiske amerikanske western-klisjeer i alt fra karakterene, musikken og måten den er filmet på. I tillegg til hovedhistorien blir vi servert en rekke komiske småhistorier som alle dreier seg om japansk matkultur på ulike måter. Dette er en film som vil gjøre deg sultnere og sultnere samtidig som du ler mer og mer.
Jiro Dreams of Sushi er en dokumentarfilm fra 2011 regissert av amerikanske David Gelb. Her blir vi kjent med 85-åringen Jiro Ono som er en sushikokk i verdensklasse og driver sin egen restaurant i Tokyo. Restauranten, Sukiyabashi Jiro, er kjent verden over og er den første sushirestaurant som har blitt tildelt tre Michelin-stjerner. Vi følger Jiro i hans livslange søknad etter perfeksjon samtidig som vi får se Jiro i farsrollen og blir kjent med sønnen hans som en dag skal arve den anerkjente restauranten.
Den siste filmen som vises under dette temaet er den unike komedien Spiseriet Måken fra 2006. Handlingen er satt i Helsinki av alle steder, hvor vi følger japanske Sachie som åpner en restaurant for å kunne spre sin kjærlighet for japansk mat. Gjennom restauranten møter hun etter hvert en rekke svært fargerike karakterer. Filmen har selvfølgelig en god dose finsk melankoli, men også masse humor og lekenhet. Kanskje Japan og Finland har mer til felles enn man først skulle tro?
Er du ute etter inspirasjon til egen kokkelering? Eller er du kanskje interessert i å lære noe nytt om en annen kultur? Eller er du rett og slett kun er ute etter å se noen gode filmer? Uansett håper vi at du vil finne noe her som vil falle i smak!
Tekst: Lars Birgitsønn Vik
Filmer som vises i temaet JAPANSKE GODBITER:
TAMPOPO
JIRO DREAMS OF SUSHI
SPISERIET MÅKEN
DANS
Alle kan danse. Klart, noen er kanskje «bedre» enn andre, noen liker det mer enn andre, noen liker å se på, noen liker å delta, noen liker gjøre det på en scene eller foran kamera, og noen liker å gjøre det hjemme. Dans ligger i oss alle, slik har det alltid vært. Det tidligste eksempelet på dans finner vi i et 9000 år gammelt hulemaleri i India, hvor dans blir framstilt i sammenheng med fest og fellesskap.
Dans har vært et redskap tilgjengelig for alle, og vi har kunne bruke det til så mangt. Dans kan brukes blant annet i religiøse sammenhenger, som møteplass, som utløp for enkeltpersoner, som trening eller kunst. Å ta dansen videre fra scenen til lerret var helt naturlig. Den første dansefilmen ble laget allerede i 1894. Dans har blitt mye brukt i film, både som hovedpoeng eller som virkemiddel. De tre filmene vi har valgt ut til dette temaet bruker dans på ulike måter.
Pina er en dokumentarfilm hvor dans da er stort sett hele filmen. Her er fortellingen om dans og det er dans du ser på skjermen mesteparten av tiden. Pina handler om den verdenskjente koreografen Pina Bausch og forteller om hennes liv og oppnåelser som koreograf. Historien blir fortalt via dansere som framfører noen av hennes mest kjente stykker, samt intervjuer med danserne.
Suspiria er en horror-film hvor handlingen er satt på en danseskole. Her er dans mer et virkemiddel for filmen. Det er sentralt for settingen, men brukes også som en forlengelse av hovedrollens psykiske og fysiske påkjenninger. I tillegg til at filmen har et veldig sterkt estetisk uttrykk, som dansen bidrar til.
I Girl er også deler av handlingen satt på en danseskole, men med en veldig ulik historie. I Girl følger vi en ung trans-jente i hennes slit og strev med egen identitet samtidig som hun jobber hardt for å oppnå drømmen som profesjonell ballerina. Her får man se hvor mye som legges i å skulle kunne jobbe som danser, noe som er ekstra tungt når man samtidig kjemper mot sin egen kropp.
Vi håper med dette at publikum kan få et lite innblikk i hvor bredt dans kan brukes, og at dere lar dere inspirere og engasjere av dansens verden.
Tekst: Maja Moan Brataas
FILM PÅ DUGNAD
Da filmkameraer ble billigere og hjemmefilmens periode begynte - noen av oss husker kanskje «La kamera gå» på TV3 - åpnet også muligheten seg for at unge og ambisiøse filmskapere kunne låne pappas kamera og begynne å lage filmer på egen hånd. Regissører som Lars von Trier og Steven Spielberg begynte å lage filmer da de var barn - og de ble åpenbart bitt av basillen. Etter hvert ble hjemmekameraene bedre, og filmene de unge, uredde regissørene kunne lage var av en slik kvalitet at de beste ble vist på kino. Et eksempel på dette er Richard Linklaters Slacker, en film som ble en overraskende suksess da den kom i 1990.
Vi har funnet tre gode filmer som ble lagd på lavbudsjett av en gruppe unge mennesker som hadde en felles drøm om å lage film. De kommer fra tre ulike land - USA, Norge og Uganda - og viser oss at ønsket om å lage film blomstrer over hele verden, og at muligheten til å få til noe bra nå finnes overalt.
Fra Norge har vi valgt den atypiske julefilmen Mongoland. Den er regissert av Arild Ommundsen, som på den tiden var en ung og nokså ubeskrevet regissør. Han ble inspirert av Linklaters Dazed and Confused og en rekke julefilmer til å lage en egen film på lavbudsjett. Han hadde lagd kortfilmen Før solen står opp som vant Gullstolen i Grimstad. Premien var på 20 000 kroner, noe som ikke var nok til å lage en spillefilm, og Ommundsen fant fort ut at det var vanskelig å få støtte til å lage filmer andre steder enn i Oslo. Produsenten kalte filmen «En julefortelling» da hun søkte om penger, for hun våget ikke å be om støtte til å lage en film som heter «Mongoland». Til slutt fikk de det ekstra puffet de trengte, og gjengen fra Cementen i Stavanger kunne endelig lage filmen. Den skulle vise seg å bli en suksess som gjorde både regissøren og skuespillerne kjente over hele landet.
Fra Uganda har vi funnet frem perlen Who Killed Captain Alex?, landets første actionfilm. Det er den selvlærte filmskaperen Isaac Godfrey Geoffrey Nabwana som står for regi, kamera, manus og klipp. Alle de involverte er selvsagt glade amatører, og datagrafikken er laget på en datamaskin de satte sammen med reservedeler. Dette er en film full av morsomme karakterer og replikker, en film som sprer glede. Den totale produksjonskostnaden kom på unnselige 200 amerikanske dollar. Slå den!
Og fra USA har vi hentet klassikeren Clerks, som ikke ble laget i Hollywood, men på den andre kysten. Kevin Smith er en velkjent regissør nå, men også han begynte i det små. Om du lurer på hvordan han greide å lage denne filmen, er det bare å søke ham opp på YouTube - han elsker å snakke om dette og mange andre filmrelaterte temaer. Oppfølgeren Clerks II kom i 2006, og den tredje filmen i rekken, Clerks III, er ferdig innspilt, og kommer senere i 2022. Men det var her det begynte, kornete og svarthvitt i New Jersey.
Tekst: Kjetil Almås
Filmer som vises i temaet FILM PÅ DUGNAD:
CLERKS
MONGOLAND
WHO KILLED CAPTAIN ALEX?
TRAKTERTE TANGENTER
Et geni er ifølge Wikipedia en person med spesielt gode mentale evner, det være seg en eksepsjonell kapasitet for intellekt eller et unikt kreativt talent. Innenfor den musikalske verden finnes genier som har fascinert oss i flere århundrer. Dette høstsemesteret skal vi i Tromsø filmklubb løfte tre anerkjente musikalske genier frem i lyset. Livene til henholdsvis Wolfgang Amadeus Mozart, Franz Liszt og Glenn Gould blir presentert fra tre vidt forskjellige cinematiske innfallsvinkler. Fellesnevneren er at alle var trollmenn ved pianoet, og de begeistret også verden med sine eksentriske og enigmatiske personligheter.
Det finnes mange myter og historier rundt Mozart som geni og vidunderbarn. Han kunne komponere et helt verk i sitt hode, for så å skrive det ned og framføre det samme kveld. Han kunne også skrive ned store verk av andre komponister etter kun å ha hørt dem én gang. I Miloš Formans Amadeus fra 1984 kommer denne siden av geniet Mozart frem, samtidig som filmen utforsker «barnsligheten» komponisten var kjent for. Historien fortelles gjennom den middelmådige komponisten Antonio Salieri. Salieri er tynget over åpenbaringen om at han, til tross for sin hengivelse til Gud og kunsten, aldri vil kunne sidestilles med det fnisende og irriterende geniet Mozart. Noen eksperter har hevdet i ettertid at Mozart hadde ADHD og andre tror han hadde Tourettes. Uansett hva som er grunnen til Mozarts underlige oppførsel er alle enige om at musikken hans har beriket verden i snart 300 år.
Den ungarske komponisten Franz Liszt sjarmerte publikum i senk med sin musikk og sitt pianospill på 1800-tallet. Han var regnet som en skikkelig showman med fullsatte saler og kvinner som besvimte. I Lisztomania fra 1975 har regissør Ken Russell sammenlignet denne suksessen med den tenåringsmanien rockeidolene fremkalte i hans samtid. Fortellingen er løst basert på komponistens kjærlighetsforhold til Marie d'Agoult, men der stopper nok enhver seriøs sammenligning. Rockestjerna Roger Daltrey spiller Franz Liszt, og derfor møter vi en Liszt som kunne vært rockestjerne på 70-tallet - med t-skjorte og groupies. En absurd og humoristisk fremstilling av komponisten Liszt. Hvorfor ikke?
Det 20. århundre er også representert i dette temaet om legender med tangenttekke. I den fragmenterte dramatiserte dokumentaren 32 korte filmer om Glenn Gould blir vi bedre kjent med forskjellige aspekter av den verdensberømte kanadiske pianisten Glenn Gould. I likhet med Mozart og Liszt var Gould en eksentriker med særegenheter som fikk folk til å klø seg i hodet. Dette være seg spesielle rutiner, repetisjon av koder og diverse ritualer han gjennomførte i løpet av sin levetid. Han kunne se den samme filmen førti ganger eller høre på en serie musikk måneder i strekk. Før konsertene sine dyppet han alltid hendene i varmt vann, og når hendene ikke gjorde dette eller spilte piano, var de som regel dekt av et par hansker. Ifølge psykiater Peter Oswald var Gould gjenstand for autismespektrumsforstyrrelse, også kalt Aspergers.
Selv om disse filmene er preget av høy kunstnerisk frihet hos regissøren, og ikke nødvendigvis er historisk korrekte, fanger de essensen av menneskene de prøver å fremstille. Mozart med sin lekne seriøsitet, Liszt med sin flamboyante og fyrrige tilstedeværelse, og Gould med sin folkeskyhet og nitidige detaljnivå. Filmene er også en perfekt inngangsport for å oppdage klassisk musikk. I Lisztomania er dog den klassiske musikken pakket godt inn i et synthrockete slør, selv om melodiene til komponisten fortsatt er gjenkjennelige. Fokuset på Mozarts geni og hans mytiske skikkelse, liv og genialitet underbygges av hans fantastiske komposisjoner, som kanskje er den mest «mystiske» av all klassisk musikk. Ta turen inn i kinosalen og inn i virtuosenes verden - la deg fascinere av musikken og galskapen!
Tekst: Ellen Charlotte Sørheim
Filmer som vises i temaet TRAKTERTE TANGENTER:
32 KORTE FILMER OM GLENN GOULD
LISZTOMANIA
AMADEUS - DIRECTOR’S CUT